Filosofi

En god leder har en organisasjon hvor listen ligger høyt, og det er liten forskjell mellom de aller beste og resten

90 % av forbedringsprosesser i næringslivet kan ikke dokumentere noen effekter.

Det store paradoks er at 90 % av oss tror vi er bedre enn alle de andre og at dette ikke gjelder oss. Atferdsøkonomer kan dokumentere at mennesker er irrasjonelle på en helt forutsigbare måter.

Hjernen søker umiddelbare belønninger, den er en trygghetsnarkoman som er «default» på komfort, trygghet og status quo. Ikke bare motsetter den seg endringer, men hater dem. Den store gåten er ikke hvor stort et eller annet problem er, men hvorfor vi på en forutsigbar og irrasjonell måte ikke klarer å reagere på problemer i tide. Hvorfor tar ikke selgere tak i forbedringer når de vet beste praksis? Hvorfor er ikke ledere mer coachende i atferd når vi kan bevise effekten?

Utfordringen er sjelden enda mer kunnskap, men å forstå menneskets forutsigbare irrasjonalitet og hvorfor vi ikke gjør det vi vet vi burde gjøre, når det er så åpenbart. Det dreier seg om å forstå vår fantastiske evne til å ignorere og fornekte problemer og hvordan hjernen ubevisst søker umiddelbare belønninger og bruker mentale kortslutninger for å bevare status quo.

En av hjernens mange slike kortslutninger er å bekrefte seg selv på en positiv måte selv om fakta viser at vi tar feil. Vi søker ubevisst etter informasjon som bekrefter eksisterende innsikt og ikke etter det som utfordrer oss og som kan føre oss videre. Et av mange eksempler er at mange ledere rettferdiggjør bruk av ulike økonomiske incentivprogrammer for å øke prestasjoner selv om studier på studier viser at de ikke virker.

Professor Daniel Kahneman, en av verdens mest anerkjente atferdsøkonomer, som fikk Nobelprisen i økonomi for sin forskning på menneskets forutsigbare irrasjonalitet og ble verdenskjent for boken Thinking Fast and Slow, sier til journalisten George Marshall at forskerne nå begynner å forstå bedre og bedre hvorfor vår hjerne er så elendig til å håndtere fakta og endringsprosesser.

Her kunne vi ha stoppet og brukt det som en unnskyldning for fatalisme, men atferdsøkonomer kan i økende grad og på stadig flere områder bevise at det finnes løsninger. Atferdsøkonomer ignorerer naturligvis ikke menneskets frie vilje, fornuft og selvkontroll, men kan dokumentere at selvkontrollen har mye sterkere begrensninger enn de fleste av oss tror.

Løsningen som beviselig fungerer er like enkel som den er genial, nemlig å designe smarte «dyttere» («nudges») som hjelper selvkontrollen og dytter oss ut av komfortfellen, for eksempel røykeloven, som gir røykere som er motivert til å slutte et mildt spark bak og derved «dytter» dem til å slutte hvis de er motivert og ikke greier det på egen hånd.

Atferdsøkonomi er en sammensmeltning av atferdsvitenskap, nevrologi, biologi, psykologi, sosiologi og økonomi og har for alvor tatt av innen det offentlige i USA og UK. President Obama er kjent for sin bruk av atferds- økonomer, og David Camerons regjering har tatt etter ved å etablere egne «Nudge Units» og «Behavioural Insights Teams» som søker etter «dyttere» i politikken.